Postet av: Tanja Storsul

 

Blir det mer eller mindre gratis tv i bakkenettet? Hvem må betale? For hva? Og hvorfor det?

 

Til høsten lanseres det digitale bakkenettet for fjernsyn. Etter hvert skal så det analoge nettet slukkes region for region. Dette betyr endringer for de som tar imot tv via antenna (ordet bakkenett henspeiler på at senderne er bakkebaserte, som senderne på Tyholt og Tryvann). De må skaffe seg en mottakerboks/dekoder, og kanaltilbudet endres.

 

I det analoge nettet kan de fleste ta imot fire kanaler via antenna (NRK1, NRK2, TV2 og lokal-tv). I det digitale nettet blir det plass til flere kanaler ? i første omgang ca 20. Men, mens vi i det analoge nettet har hatt gratis mottak av alle de fire kanalene, vil det i det digitale nettet kun være NRKs kanaler og TV2 (fram til 2010) vi kan motta gratis. De øvrige kanalene må vi betale for. Hvorfor er det sånn?

 

Hovedårsaken til dette er at da myndighetene gikk inn for at bakkenettet skulle kunne digitaliseres var det et premiss at dette var noe bransjen skulle finansiere selv. I motsetning til i en del andre land skulle statsbudsjettet i Norge ikke røres.

 

Da Norges televisjon (NTV) så søkte og fikk konsesjon til å bygge og drive et digitalt bakkenett, måtte de lage en forretningsmodell som ville gjøre bakkenettet økonomisk bærekraftig. NTV og selskapets eiere (NRK, TV2 og Telenor) utvikla en modell der inntektene skulle komme fra betal-tv. De etablerte søsterselskapet Riks TV som skal selge betal-tv abonnementer til de som ønsker et tilbud ut over gratistilbudet.

 

For at økonomien i dette skal henge sammen må flest mulig tegne abonnement på betal-tv hos Riks TV. Hvis det er for mange gratis kanaler kan mange av seerne klare seg med det og la være å tegne abonnement. Det er en viktig årsak til at NTV ikke har ønsket at seerne skulle kunne motta den planlagte kanalen Viasat 4 gratis i bakkenettet. Selv om Viasat 4 ville betale NTV for distribusjonen, ville det at mottakerne ikke skulle betale for kanalen kunne utfordre forretningsmodellen. Gratistilbudet må ikke bli for stort hvis folk skal tegne abonnement på betal-tv.

 

Men hva er det med TV2? TV2s konsesjon går ut 2009, og etter den tid har ikke TV2 noen forpliktelser. (Forpliktelsene gjaldt i utgangspunktet ikke det digitale nettet men Kulturministeren har forhandla fram en avtale om at TV2 skal gå gratis der ut 2009). Men hvorfor vil de bruke friheten etter 2009 til å bli betalkanal? Den ene grunnen til det er nettopp at TV2 vil være god lokkemat for å få seerne over til betal-tv. Den andre grunnen er at TV2 forventer at folk vil se litt mindre på tv i framtida. Da vil reklameinntektene gå ned. TV2 ser seg derfor om etter andre finansieringskilder, og abonnementsinntekter kan være gode å spe på reklameinntektene med.

 

Resultatet vil da bli at de som ser TV via antenna vil få tilbud om langt flere kanaler enn i dag, dersom de betaler for det.

 

Men hva med de som har vært fornøyd med NRK og TV2 og ikke ønsker betal-tv? Disse vil miste lokal-tv og TV2 (fra 2010), og de vil sitte igjen med NRKs kanaler. Er dette et forbedra tilbud? Det er riktig at en del som i dag ikke får inn NRK2 vil få det i det digitale bakkenettet, og det stemmer at NRK planlegger en ny barnekanal som skal gå gratis i bakkenettet. Ingen skal altså tilbake til enkanalsamfunnet. Men, det de fleste vil merke er at de mister TV2 som gratiskanal uten å få en annen privat kanal som erstatning. Myndighetene har kanskje malt seg inn i et hjørne med modellen de har valgt for bakkenettet, men forsøkene på å beskrive dette som et styrka tilbud kan høres ut som litt naive 'Less is more'-argumenter.

Postet av: Tanja Storsul

Postet av: Tanja Storsul

 

På 80-tallet var det enkelt å være tv- og tele-forbruker. Da var det fortsatt sånn at en telefon var en telefon, og Televerket var de eneste som tilbød telefoni. TVen var enten i farger eller svart hvitt, vi hadde antenne på taket, og vi så NRK.

 

I løpet av 20 år har dette bildet forandra seg dramatisk. Forbrukeren må ta stilling ikke bare til om hun vil ha telefon, men om hun vil ha GSM eller UMTS-mobil, fasttelefon eller breibåndstelefon. Og hva slags breibåndshastighet trenger hun? Bare i breibåndsmarkedet er det over 150 leverandører som konkurrerer om vår oppmerksomhet med ulike løsninger, tjenester og priser.

 

Fjernsyn ser vi via antenne, kabel, satellitt, breibånd eller på web. Og hvilken leverandør skal man velge? Noen tilbyr TV3 og andre tilbyr TV2, noen har fotball og andre har film. Og hva med fjernsynsapparatet? Må det være HD-ready for å virke i framtida? Jeg møter stadig oppegående folk som tror de må ha HDTV når bakkenettet digitaliseres for å fortsatt kunne se kabel-tv. (For ordens skyld, det trenger de ikke. Kabelkunder berøres ikke av at bakkenettet, dvs antennenettet, digitaliseres. HDTV er kringkasting med høyere oppløsning og noen sendinger blir etter hvert sendt i slikt format. Det betyr bedre bilder. Sendinger i HD-format kan også mottas av alminnelige apparater, men disse vil ikke vise bedre bilder.)

 

Vi har gått fra en situasjon der valgene var enkle. Valgene var tv eller ikke tv, telefon (hvis man kunne få) eller ikke telefon. Nå forholder vi oss til en myriade av tjenester, nett, apparater, leverandører, og tilbudspakker.

 

De fleste av oss koser oss med dette. Tjenestene er rimelige, vi har god råd, vi liker å kunne velge selv. Vi kan la oss forvirre av alle valgene vi må ta, men vi manøvrerer stort sett greit i et komplekst landskap. Vi utveksler video via mobiltelefonen, bruker pausene til youtube, og vil gjerne ha enda flere tv-kanaler.

 

Men, noen føler seg maktesløse. De ønsker seg en telefon og en tv som virker og som er enkle å betjene. De opplever at fjernkontrollene er mange, og at det kan være vanskelig å finne sportssendinga. Og hva slags apparat trenger man egentlig? Og hva når noen ringer og vil selge breibåndstelefoni, vet de hva det innebærer?

 

Vi vil ikke tilbake til 1980-åras monopoler. Vi vil ha valgmuligheter, og vi vil ha nye tjenester. Vi aksepterer at et mer komplekst mediemarked betyr at vi som forbrukere har fått et stort ansvar for å orientere oss og sette oss inn i tjenester og tilbud.

 

Men dette er ikke bare forbrukernes ansvar. Også bransjen må ta sin del av ansvaret for å informere forbrukere med ganske så ulike forutsetninger. Avanserte forbrukere trenger presise svar på kompliserte spørsmål. Andre forbrukere trenger lettfattelige svar – og selgere som forsøker å forstå forbrukerens behov framfor å selge det dyreste apparatet. 80-åras markeder var enkle å forstå. Komplekse markeder krever mer kunnskap – både hos forbrukerne – og i bransjen.

 

Til høsten starter overgangen fra analogt til digitalt bakkenett (antennenett). Noen hundre tusen husstander som i dag ser tv over antenna må da skaffe seg en digital dekoder for å fortsatt bruke antenna - eller de kan gå over til kabel- eller satellitt. Mange vil lure på hvilke tilbud som vil være best for dem og hvilken boks de skal kjøpe. Dette er en situasjon som stiller store krav ikke bare til disse forbrukerne. Hele bransjen, både NTV og kabel-, satellitt- og breibåndsselskapene, og ikke minst elektronikkforhandlerne, vil her ha et ansvar for å gi forbrukerne enkel og relevant informasjon. Ingen bør gå ut av en elektronikkbutikk med en HDTV og tro at dette er nødvendig fordi bakkenettet digitaliseres. 

Mediemarkedet har denne høsten vært prega av oppkjøp og fusjoner - av medieselskap som posisjonerer seg for å møte et stadig mer komplekst mediemarked. 

Postet av: Tanja Storsul

Postet av: Tanja Storsul

Diskusjonen om nettnøytralitet handler om hvorvidt nettoperatørene skal kunne diskriminere mellom ulike typer innhold og tjenester. For eksempel: skal et bredbåndsselskap kunne ta betalt fra et medieselskap for å garantere høy kvalitet på overføring av videotjenester - mens innhold fra medieselskap som ikke betaler overføres i dårligere kvalitet? Eller skal alt innhold og tjenester behandles likt og nettet i så måte være åpent og nøytralt?

Denne debatten har i det siste  fått stor politisk oppmerksomhet i USA. Jonathan Aronson, direktør ved Annenberg Center for Communication i Los Angeles, deltok tirsdag 27. juni på et seminar ved Institutt for medier og kommunikasjon, UiO, om dette emnet. Han fortalte om en tøff debatt i USA. Tele- og kabelselskapene argumenterer for retten til å ta seg betalt - både fra abonnentene - og for å stille kapasitet til rådighet for innholdsselskapene. De vil ha mulighet til å tilby høyest kvalitet og hastighet til den innholdsleverandøren som betaler best.  Dette provoserer innholds- og tjenesteleverandører som eBay, Google og fjernsyns- og filmselskapene. De ønsker ikke en situasjon der de må betale bredbåndsselskapene for å nå ut til sine brukere med websider, søk eller video. De argumenterer for at nettene må være nøytrale og åpne for alle innholdsleverandører. Annenberg-senteret har forsøkt å bygge bro og har foreslått prinsipper for nettnøytralitet som sier at alle må sikres et basistilbud av nøytral internettaksess.

I Norge har debatten om nettnøytralitet såvidt begynt. Tele- og bredbåndsselskapene - både Telenor og konkurrentene - har stort sett agert i tråd med prinsipper om nettnøytralitet. Innhold og tjenester på Internett har vært tilgjengelige for alle. Hvis noen lager en video og ønsker å publisere den på nettet kan de gjøre det uten ekstra kostnad. Den som publiserer betaler ikke ekstra til nettselskapet for å sikre god kvalitet på overføring av signalene (ut over det det evt koster å laste opp videoen). Videoen vil da være tilgjengelig på nettet - i samme kvalitet - uavhengig av hvilket teleselskap den som vil se videoen er abonnenter hos. Riktignok vil kvaliteten kunne variere avhengig av hastighet den som vil se videoen har på sitt Internettabonnement - men innholdet ligger tilgjengelig - uavhengig av nettselskap.

Slik har Internett fungert fram til nå. Vil dette også være situasjonen i framtida? Vil tele- og bredbåndsselskapene  slippe alle innholdsleverandører til på like fot i framtida? Eller vil det være fristende å ta seg betalt fra innholdsleverandørene? Hva vil i så fall det bety for Internett - for mangfoldet og kreativiteten? Dette er en viktig debatt som vi også bør ta her i Norge.


Mer om nettnøytralitet hos Wikipedia:
Wikipedia om Network Neutrality

Postet av: Tanja Storsul.

NRK-streiken er over. NRK-journalistene er tilbake på jobb, og nyhetssendingene er på plass igjen.

I løpet av den uka streiken har vart har mange av oss blitt bedre kjent med det kommersielle radiotilbudet. Morgenritualet er endra fra NRKs nyhetssendinger til P4 og Kanal24. De private kanalene gleder seg over rekordhøye lyttertall og håper dette er starten på en gullperiode for kommersiell radio. Kanskje er det det. Men mange av oss puster også letta ut når streiken nå er over, og skrur radioen tilbake til NRK.

Valgfrihet er viktig. En miks av private kanaler og NRK gir oss en slik valgfrihet. De som vil kan velge bort NRK - mens de av oss som vil slippe reklamelyd ved frokostbordet kan høre på NRK. Uten NRK har vi ikke denne valgfriheten.

Dermed har streiken gitt oss en nyttig påminning om lisensens betydning. I Norge er NRK-lisensen knytta til fjernsynet. Alle som har en fjernsynsmottaker skal betale lisens. Derfor kalles lisensen ofte fjernsynslisens. Men - lisensen betaler ikke bare fjernsynet. Lisensen betaler også for NRKs radiotilbud. På grunn av lisensen har vi ikke bare fjernsyn, men også radio uten reklame. Dette gir oss et rikere medietilbud. Uten NRK og lisensen ville også radiotilbudet vært mye smalere.

Postet av: Tanja Storsul

Så ble det til slutt bakkenett. Norges television (NTV) får konsesjon til å bygge og drive et digitalt bakkenett for fjernsyn. Prosessen fram har tatt flere år. En viktig grunn til dette er at spørsmålet har vært vanskelig. I Norge ville man ikke bare digitalisere bakkenettet for fjernsyn - det var politisk flertall for at digitaliseringa skulle skje gjennom en markedsbasert modell. Det offentlige skulle ikke betale for nettet. Dermed måtte nettutbygginga være økonomisk bærekraftig . Samtidig ønska både storting og regjerning å videreføre de kulturpolitiske målsettingene for fjernsynet. NRKs posisjon skulle sikres - og TV2 skulle fortsatt være en gratis allmennkanal. Dette har ikke vært enkle hensyn å forene.

Gårsdagens avtale mellom TV2 og Kulturdepartementet  innebærer et foreløpig kompromiss mellom kultur og kommers. Departementet har sikra seg at TV2 ikke blir betalkanal i det øyeblikket det analoge sendenettet slukkes. Fram til 2010 skal TV2 sende gratis i det digitale nettet. Hva som skjer fra 2010 vet vi ikke. Vil TV2 begynne å ta betalt for hovedkanalen sin, eller vil det fortsatt være attraktivt for TV2 å være gratis reklamekanal? Vil departementet innen 2010 finne nye lokkemidler som kan få TV2 til å sende gratis?

TV2 på sin side får gjennom konsesjonen et godt utgangspunkt for å bli en betal-kanal. Selv om de ikke skal ta betalt de første årene, får de lov til å kryptere sendingene sine. Det betyr at seerne må ha et tilgangskort i dekoderboksen sin for å kunne se TV2. Dermed vil overgangen til betal-tv bli mindre for seere dersom TV2 vil bli betal-tv etter 2010.

Spørsmålet om TV2 har vært ei politisk vanskelig nøtt å knekke. Et annet viktig moment er knytta til hvilke rammebetingelser NTV får. Disse vil slås fast gjennom konsesjonen - og denne er fortsatt ikke offentliggjort. NTV og eierne NRK, TV2 og Telenor har tilsammen svært sterke maktposisjoner i fjernsynsmarkedet. Konsesjonen vil nok på en eller annen måte forsøke å sikre konkurrentenes konkurransevilkår. Men konkret hvordan konsesjonen ser ut, vet vi foreløpig ikke. Om noen uker blir nok også denne teksten offentlig. Det er altså duket for flere episoder i spenningsserien om det digitale bakkenettet.

Snart får vi vite om Norges televisjon (NTV) får konsesjon på å bygge og drive et digitalt bakkenett for fjernsyn. Kulturminister Giske har de siste ukene vært tydelig på at NTV slett ikke er garantert en konsesjon selv om de er eneste søker. Med mindre NTV og selskapets eiere (NRK, TV2 og Telenor) tilpasser seg departementenes og Stortingets ønsker, kan det hende konsesjonen ikke blir delt ut.

Om dette er ledd i et strategisk spill der Giske forsøker å presse motparten - eller om regjeringa faktisk kan komme til å droppe hele konsesjonen - er ikke godt å si. Flere regjeringer og storting har ønska et digitalt bakkenett. Men den politiske skepsisen er økende.

Trenger vi et digitalt bakkenett for fjernsyn? I debatten om digitalt bakkenett er synspunktene sterke og i stor grad knytta til etablerte interesser. Interesseorganisasjonen IKT Norge ønsker større satsing på breibåndsutbygging. De argumenterer for at et digitalt bakkenett er unødvendig og at Norge heller bør satse på breibånd. NTV og eierne argumenterer motsatt og hevder at et digitalt bakkenett er en nødvendig modernisering av fjernsynet.

For politikerne er spørsmålet om bakkenettet ei vanskelig nøtt å knekke. På den ene sida innebærer bakkenettet betydelig politisk risiko. En konsesjon til NTV om å bygge og drive et digitalt bakkenett vil også bety at det analoge nettet slukkes. Dermed må fjernsynsseere som i dag mottar fjernsynssignalene via antenna kjøpe en digital-tv boks for å fortsatt kunne se tv. De aller fleste vil uten problem ha nok penger og teknisk innsikt til å kjøpe og montere disse boksene. Men noen vil oppleve dette som vanskelig. De som ikke får orden på boksen sin før de analoge sendingene slukkes vil få svarte skjermer. Dersom mange seere møter svarte skjermer vil det være en stor politisk belastning for enhver kulturminister.

Et tilleggsmoment er TV2s framtidige status. Dersom TV2s gratissendinger er over i det øyeblikket de analoge sendingene slukkes, vil nok mange mene at de får et dårligere, ikke et bedre fjernsynstilbud med det digitale bakkenettet.

På den andre sida vil et digitalt bakkenett være en oppgradering av fjernsynstilbudet for mange av de som i dag mottar to-tre kanaler via antenna. Over bakkenettet kan disse få tilgang til flere kanaler, uten å koble seg på kabel- eller satellitt, så sant de er villige til å betale for tilleggskanalene.

Det er heller ikke så enkelt som IKT Norge og en del andre hevder at bare vi får breibånd til alle, så kan de få det samme tilbudet via dette. Grunnen til dette er først og fremst at det vil ta lang tid før alle husstander i landet får kraftig nok breibånd til å overføre fjernsyn av god kvalitet. Skal vi ha et landsdekkende fjernsynstilbud i Norge, så vil vi i alle fall de nærmeste 10-15 åra trenge et antennesystem. Spørsmålet da blir om vi skal bruke dagens analoge, eller digitalisere dette. Når Stortinget i sin tid landa på det siste hang dette nært sammen med at kostnadene ved å etablere et nytt digitalt nett ble sett som lavere enn å videreføre det analoge.

Senere denne uka får vi antakelig noen svar på hvordan Regjeringa nå vurderer disse hensynene. Dette avhenger ikke bare av om NTV får tildelt en konsesjon eller ikke. Like viktig vil det være hvordan konsesjonen i så fall ser ut. Hvilke rammebetingelser får NTV? Hvordan ivaretas kulturpolitiske hensyn? Og ikke minst, hvordan sikres konkurransepolitiske hensyn dersom NRK, TV2 og Telenor gjennom NTV sammen skal kontrollere en helt sentral posisjon i fjernsynsmarkedet?

DAB-radio er gøy. Jeg fikk digital radio til jul, og har stor glede av den. Lyden er god. Det er lett å finne fram mellom kanaler. Jeg får ekstra kanaler og enkel programinformasjon. Dette gjør radiolyttinga litt bedre.

DAB-radioen er også litt treg. Den bruker tid på å ta imot signaler og sende disse ut som lyd. Lyden blir et par-tre sekunder forsinka. Dermed er FM-radioen på stua og DAB-radioen på kjøkkenet  ute av synk og bør helst lyttes til hver for seg.  Dette problemet løses ikke av å skifte ut alle FM-apparatene med DAB. To DAB-radioer av ulik modell forsinker litt ulikt. Dermed kan det fortsatt være et-par sekunders tidsforskjell mellom to DAB-radioer. Dette endrer radiolyttinga. I steden for å ha en radio på i alle rom, må jeg nå velge hvilken radio som skal stå på for å unngå dagsnytt som kanon-sang.

For mange av oss vil fordelen med et bedre tilbud, og ikke minst fasinasjonen av det nye med DAB, overskygge rariteter som tidsforskyvninger. Utfordringa oppstår i det øyeblikk man ønsker at DAB skal erstatte FM og FM-nettet slukkes.  Da skifter logikken fra at DAB er et tilbud til de som ønsker det - til en tvungen overgang for alle.

Dette likner litt på diskusjonen om et digitalt bakkenett for fjernsyn. For at seere og lyttere skal være fornøyde med å bli flytta over på et nytt digitalt nett må overgangen enten være billig og smertefri, eller tilbudet må bli vesentlig bedre.

Om dette er en utfordring for fjernsynsnettet, er den større for radionettet. En gjennomsnittlig husstand har mellom to og tre fjernsynsapparater som vil trenge en dekoder for å ta imot digitale signaler. Men - hvor mange radioapparater finnes i et hjem? Og i biler, hytter og på arbeidsplasser? Slukkes FM-nettet slutter disse apparatene å virke.

Dersom det skal satses på DAB framover er det derfor viktig å ta seg tid og la FM og DAB leve sammen i mange år. Hvis ikke publikum følger frivillig med kan overgangen til digital radio svekke redioen som medium.

Spillet om bakkenettet og framtidas spilleregler i tv-markedet foregår nå gjennom mediene. I løpet av de siste ukene har vi sett utspill på utspill fra Norges television og eierne. Norges television (NTV) er lei av å vente på konsesjonen og mener departementet har plikt til å dele ut konsesjon nå. TV2 viker ikke og sier at visst vil de bli betalkanal.  NRK forteller at med et digitalt bakkenett vil de lansere en ny kanal - mens de vil være i dødens posisjon hvis ikke konsesjonen kommer snart. Departementet på sin side mener aktørene kan skylde seg selv og at de må forholde seg til politiske krav for at det skal bli en konsesjon.

Disse utspillene må leses som aktørenes forsøk på å posisjonere seg strategisk. NTV ønsker naturlig nok en konsesjon så raskt som mulig, men de ønsker også en konsesjon med færrest mulig politiske krav, og friest mulig spillerom for NTVs tjenestetilbud. De vil derfor skape et bilde av at det er departementene som holder igjen, og håper kanskje at det skal bety politisk press på departementene til å utstede en konsesjon NTV vil like.

TV2 vil også skaffe seg større handlingsrom. Om de faktisk har tenkt å bli en betalkanal vet vi ikke. Men de vil selv bestemme hva slags kanal de skal være. TV2s posisjon er vanskelig for Kulturdepartementet som har allmennkringkasting høyt på sin agenda. NRK sukrer imidlertid pillen for myndighetene med både lokkemat (ny kanal) og utfordringer (hvis de ikke får et digitalt bakkenett havner NRK i 'dødens posisjon').

På denne måten søker NTV,  TV2 og NRK å legge press på departementene gjennom medieutspill. Telenor holder for tida en mer tilbaketrukket rolle, muligens fordi de som deleier av NTV er under lupen pga konkurransesituasjonen.

Sist vi så en slik konsesjonskamp i mediene var da P4 og Kanal24 konkurrerte om radiokonsesjon. Medieforskerne Gunn Enli og Vilde Schanke Sundet har analysert kampen om radiokonsesjonen og vist hvordan P4 førte denne kampen i mediene - og tapte, mens Kanal24 førte kampen politisk med et kulturpolitisk korrekt kanalprospekt - og fikk konsesjonen. I denne kampen holdt departementet igjen mot presset i mediene, og den mest høylydte nådde ikke igjennom.

I kampen om konsesjon for digitalt bakkenett har ikke NTV noen konkurrent - de spiller direkte mot departementet. Det gjør departementets handlingsrom vanskeligere. De har ikke noe alternativ til NTV. Spørsmålet er om de vil gi NTV den konsesjonen NTV ønsker - eller om NTV kan leve med departementets politiske krav.

Postet av: Tanja Storsul

Det digitale bakkenettet vil sikre digital-tv til alle, sier Norges televisjon. Det er et godt argument for et digitalt bakkenett for fjernsyn. Men er det det som skjer?

Mye tyder på at det vi får, først og fremst er betal-tv til alle. Flere storting og regjeringer har slått fast at et digitalt bakkenett vil være bra, men at nettet må bygges på markedets premisser. Det offentlige skal ikke betale nettet. Dermed må utbyggerne lage en økonomisk bærekraftig forretningsmodell. Det er dette vi ser resultatene av nå. Norges televisjon (NTV) ønsker konsesjon til å bygge og drifte et digitalt bakkenett. For at nettet skal lønne seg søker de modeller som likner på modellene som gjør kabel- og satellittmarkedene lønnsomme - nemlig betal-tv.

En stor andel av NTVs kunder må betale for seg for at nettet skal lønne seg. Dermed ønsker NTV og selskapets eiere (NRK, TV2 og Telenor) å lokke flest mulig seere over på betal-tv løsninger. Dilemmaet er at NTVs primære målgruppe i utgangspunktet ikke er de som er mest entusiastiske til betal-tv. Dagens bakkenettseere er de som har antenne, men ikke kabel- eller satellittabonnement. De fleste av disse kunne fått flere kanaler, men har valgt å nøye seg med NRK og TV2. Hvordan kan disse seerne lokkes? Et mulig svar på dette er å gjøre TV2 til betalkanal og la NRK være eneste gratistilbud. Da må de som ikke vil miste TV2 over på en betalingsløsning.

Et annet svar er at også NRKs gratiskanaler sendes kryptert. Da vil alle bakkenettseerne måtte ha bokser med tilgangskontroll. Det kan senke terskelen til betaluniverset. Økonomisk sett er dette kanskje lurt for NTV. For forbrukerne betyr det et breiere tv-tilbud til dem som betaler, men et smalere tilbud til dem som ikke kan eller vil betale for kanaler de i dag mottar gratis. Dette vil bli vanskelig å forklare for den som er kulturminister når de analoge sendingene slås av.

Men, det er ikke bare kulturpolitikerne som bør være urolige. Hvis den 'digitale merverdien' et digitalt bakkenett skulle gi forbeholdes betalkundene, mens resten får en 'redusert fjernsynsverdi', kan også NTV få trøbbel med imaget sitt.