Postet av: Tanja Storsul

På 80-tallet var det enkelt å være tv- og tele-forbruker. Da var det fortsatt sånn at en telefon var en telefon, og Televerket var de eneste som tilbød telefoni. TVen var enten i farger eller svart hvitt, vi hadde antenne på taket, og vi så NRK.

I løpet av 20 år har dette bildet forandra seg dramatisk. Forbrukeren må ta stilling ikke bare til om hun vil ha telefon, men om hun vil ha GSM eller UMTS-mobil, fasttelefon eller breibåndstelefon. Og hva slags breibåndshastighet trenger hun? Bare i breibåndsmarkedet er det over 150 leverandører som konkurrerer om vår oppmerksomhet med ulike løsninger, tjenester og priser.

Fjernsyn ser vi via antenne, kabel, satellitt, breibånd eller på web. Og hvilken leverandør skal man velge? Noen tilbyr TV3 og andre tilbyr TV2, noen har fotball og andre har film. Og hva med fjernsynsapparatet? Må det være HD-ready for å virke i framtida? Jeg møter stadig oppegående folk som tror de må ha HDTV når bakkenettet digitaliseres for å fortsatt kunne se kabel-tv. (For ordens skyld, det trenger de ikke. Kabelkunder berøres ikke av at bakkenettet, dvs antennenettet, digitaliseres. HDTV er kringkasting med høyere oppløsning og noen sendinger blir etter hvert sendt i slikt format. Det betyr bedre bilder. Sendinger i HD-format kan også mottas av alminnelige apparater, men disse vil ikke vise bedre bilder.)

Vi har gått fra en situasjon der valgene var enkle. Valgene var tv eller ikke tv, telefon (hvis man kunne få) eller ikke telefon. Nå forholder vi oss til en myriade av tjenester, nett, apparater, leverandører, og tilbudspakker.

De fleste av oss koser oss med dette. Tjenestene er rimelige, vi har god råd, vi liker å kunne velge selv. Vi kan la oss forvirre av alle valgene vi må ta, men vi manøvrerer stort sett greit i et komplekst landskap. Vi utveksler video via mobiltelefonen, bruker pausene til youtube, og vil gjerne ha enda flere tv-kanaler.

Men, noen føler seg maktesløse. De ønsker seg en telefon og en tv som virker og som er enkle å betjene. De opplever at fjernkontrollene er mange, og at det kan være vanskelig å finne sportssendinga. Og hva slags apparat trenger man egentlig? Og hva når noen ringer og vil selge breibåndstelefoni, vet de hva det innebærer?

Vi vil ikke tilbake til 1980-åras monopoler. Vi vil ha valgmuligheter, og vi vil ha nye tjenester. Vi aksepterer at et mer komplekst mediemarked betyr at vi som forbrukere har fått et stort ansvar for å orientere oss og sette oss inn i tjenester og tilbud.

Men dette er ikke bare forbrukernes ansvar. Også bransjen må ta sin del av ansvaret for å informere forbrukere med ganske så ulike forutsetninger. Avanserte forbrukere trenger presise svar på kompliserte spørsmål. Andre forbrukere trenger lettfattelige svar - og selgere som forsøker å forstå forbrukerens behov framfor å selge det dyreste apparatet. 80-åras markeder var enkle å forstå. Komplekse markeder krever mer kunnskap - både hos forbrukerne - og i bransjen.

Til høsten starter overgangen fra analogt til digitalt bakkenett (antennenett). Noen hundre tusen husstander som i dag ser tv over antenna må da skaffe seg en digital dekoder for å fortsatt bruke antenna - eller de kan gå over til kabel- eller satellitt. Mange vil lure på hvilke tilbud som vil være best for dem og hvilken boks de skal kjøpe. Dette er en situasjon som stiller store krav ikke bare til disse forbrukerne. Hele bransjen, både NTV og kabel-, satellitt- og breibåndsselskapene, og ikke minst elektronikkforhandlerne, vil her ha et ansvar for å gi forbrukerne enkel og relevant informasjon. Ingen bør gå ut av en elektronikkbutikk med en HDTV og tro at dette er nødvendig fordi bakkenettet digitaliseres.